For mye snø gjør blind i Trøndelag

av Angela Bertz  

                                                         
    Tretten år gamle Oren Almog vil aldri nyte Geirangerfjorden. Han vil aldri gispe med undring når hans bil runder svingene på Trollstigen. Han vil ikke sitte som forhekset på Raumabanen gjennom fjellene. Han vil aldri se vakre skogkledde bakker, eller Nidarosdomen.
 
   Oren Almog er blind idag.
 
    Det var lørdag 4. Oktober, mens de gode borgerne i Trondheim funderte over deres daglige gjøremål at Oren også funderte over sin dag. Han var troligvis ivrig slik 11-åringer pleier å være.  Han bodde flere hundre mil fra midnattsolen og fjorder, men i et annet vakkert land. Han våknet opp den morgenen med sine foreldre, ni år gamle bror og seks år gamle søster. Familien spiste frokost sammen før de reiste på stranden ved Haifa, der de skulle treffe Orens besteforeldre og 11 år gamle søskenbarn. Det var en fin solfylt dag, selv i oktober.
 
    Det var den siste morgen Oren Almog fremdeles kunne se.
 
    På samme tid hadde en annen familie i Israel forhåpninger om en find ag. Bruria Zel-Aviv og hennes sønn, svigerdatter og to barnebarn var ute på handletur. En av barnebarna var Liran, som skulle feire fireårsdag dagen etter. Den andre var en liten jente litt over ett år gammel.
 
    Alt var fredelig i Trondheim og Geirangerfjorden, men det var onde ting på gang.
 
    Hanadi Jaradat, en 29 år gammel kvinnelig advokat fra Jenin på Vestbredden var også travelt opptatt. Kledd i vestlige klær snek hun seg forbi de israelske sjekkpunktene og la kursen for Haifa.  Oren ville nyte synet sitt bare noen dager til.
 
    Ved sydenden av Haifa er Maxim restauranten. Denne lørdags ettermiddagen var det fullt med familier og andre som gledet seg over været og et godt måltid i godt selskap.  Restauranten var eid av arabiske og jødiske partnere og hadde i 40 år vært et populært sted for alle Haifas innbyggere, jøder såvel som arabere. Haifa var et forholdsvis fredelig sted, men 64 var drept i fire bombeangrep de siste to årene.
 
    Man vil tro at folk i Trondheim fikk høre om det som skjedde. Kanskje ristet dere på hodet i mistro over det dere så på TV-skjermene. Men hvordan kan dere forstå, der dere lever i tilsynelatende trygge forhold, hvordan det føles å leve med slikt rett foran dørstokken.
 
    Klokken 14 kom Hanadi Jaradet seg forbi sikkerhetsvakten ved restauranten, som hadde kviet seg for å ransake kvinner for grunding. Hun gikk til midten av restauranten og detonerte bombebeltet sitt. Ved denne avstanden fra eksplosjonen:
 
    Ble Oren Almog blind av skadene, og hans to besteforeldre, hans bror, og hans søskenbarn døde. Hele Zer-Aviv familien gikk med. To familier, tre generasjoner og 11 uskyldige liv gikk til grunne. Seksti til ble såret.
 
    Pårørende til både Almog og Zer-Aviv familien utrykte sin dype sorg: "Det vil bare bli vanskeligere med tiden", sa Almog-familiens slektning. "Jeg har ingen flere barnebarn" sa Zer-Aviv barnas bestemor.
 
    Så kan man sammenligne det med Hanada Jaredets far, som sa: "Jeg vil bare ta imot gratulasjoner for det hun gjorde. Dette var en gave hun ga meg, sitt hjemland, og det palestinske folket. Derfor gråter jeg ikke for henne".
 
    Det gjør det bare verre når tendensiøs presse presenterer disse massmorderne som mennesker på lik linje med deres ofre. Det hender sogar at de blir karakterisert som ofre, tvunget til desperate tiltak. Og alle tiltak Israel tar for å beskytte seg selv mot terrrorangrep, enten ved å bygge sikkerhetsgjerer eller sjekkpunkt, betraktes som en fornærmelse mot ydmyde palestinere og en krenkelse av himmelen vet hvor mange FN-resolusjoner.
 
    Man kan jo spørre seg selv hvor det ikke strider mot Geneve-konvensjonen å kveste en 11-åring med fullt overlegg. Eller hvorfor FN vedtar en resolusjon for å beskytte palestinske barn men nektet å ta med israelske barn i den samme resolusjonen.
 
    For i tillegg til byrden å beskytte seg selv er Israel nå blitt en pariahstat i internasjonal sammenheng. En uendelig strøm med selvutnevnte intellektuelle har grepet den palestinske saken som et moteriktig utløp for romantiske nykker og liksom-edle motiver.
 
    Det er blitt en del boikotter av dette. Det siste er Sør-Trøndelags fylkesting, der Trondheim, Norges tredje største by inngår. Uten noen saklig sammenligning og til tross for angrepet på Maxim-restauranten der jøder og arabere ble drept av denne samme bonben, så valgte fylkestinget å sidestille apartheidregimet med Israel med et flertall på 20 til 17. Man kan undre seg over hvorfor fylkestinget vil tilgrise sitt naturskjønne naturarv med å unnskylde terrorisme.
 
    Tilbake til Oren. Han er nå 13 år gammel men klager ikke. Til tross for at han mistet nesten hele sin familie og sitt syn, deltok han som den yngste deltager i det første verdensmesterskap for seiling for blinde i juli iår. Han hadde dette å si om det hele: "For første gang siden jeg ble skadet, forsto jeg at mitt livs utfordring ikke var blindhet, men seiling. Plutselig forsto jeg at jeg kan gjøre alt jeg vil uten å kunne se. Jeg hørte lyder jeg aldri hørte før, lukte nye lukter, jeg hørte og følte mennsker. Jeg oppdaget krefter i meg selv jeg ikke kjente til."
 
    Oren er en helt på linje med Roald Amundsen og Thor Heyerdahl, og det burde gi gjenklang i norske hjerter. Men i Sør-Trøndelag, er det hat for Israel som vinner frem.
 
    Det er mye snø i Bymarka. I verste fall kan man bli snøblind av det, men det er vanligvis ikke varig. Hvis en av fylkestingsrepresentantene skulle være så uheldig i vinter, kunne han eller hun kanskje gi Oren en tanke.
 
    Palestinsk terrorisme fører til permanent blindhet. Palestinsk propaganda skaper forhåpentligvis kun midlertidig blindhet. Man får bare håpe at fylkestinget har en snarlig bedring.

19.12.2005